Vi snakker ofte om jobb som noe vi gjør. Vi går på jobb. Vi har en jobb. Vi gjør jobben vår. Men for de fleste av oss er jobben mye mer enn det vi leverer i løpet av en dag.

En gjennomsnittlig nordmann tilbringer mellom 60 000 og 75 000 timer på jobb i løpet av et liv. Det er mer tid enn vi bruker med familien vår. Det er der vi treffer flest mennesker, der vi blir kjent med folk på tvers av alder, bakgrunn og livssituasjon, og der mye av det vi opplever som hverdag faktisk skjer.

Norge har rundt 2,9 millioner sysselsatte. Ingen annen arena i samfunnet kommer i nærheten av å samle så mange forskjellige mennesker så regelmessig. Ikke menigheten. Ikke idretten. Ikke nabolaget. Det gjør arbeidsplassen til det viktigste sosiale rommet vi har — enten vi tenker over det eller ikke.

Det handler om mer enn lønn

De fleste vil si at de jobber for å tjene penger. Det er sant. Men spør folk hva de husker fra et tidligere arbeidssted, og det er sjelden lønnsslippene som kommer først. Det er kollegene. Sjefen som så hva man var god til. Mentoren som tok seg tid. Et prosjekt som nesten gikk skeis, men som man sammen fikk dratt i havn.

Forskning på arbeidsfellesskap peker i samme retning. Det er ikke oppgavene alene som gjør at folk trives og blir værende. Det er opplevelsen av å høre til. Av å bli sett for det man bidrar med. Av å være en del av noe som er større enn en selv.

Tilhørighet er ikke et mykt tema. Det er noe av det mest avgjørende vi har for hvordan folk har det — og hvordan de presterer. Studier viser at ansatte som opplever sterk tilhørighet på jobb leverer bedre, blir lenger og er mindre syke. Engasjerte team har lavere sykefravær, lavere turnover og høyere lønnsomhet. Den motsatte erfaringen — å være på jobb uten å være med — har en tilsvarende konkret pris. Både for den enkelte, men også for arbeidsplassen.

Når jobben er så viktig, betyr det noe hvem som får være med

Hvis arbeidsplassen er det viktigste sosiale rommet vi har, så følger det naturlig at det betyr noe hvem som får være med i det. Samtidig står omtrent 700 000 mennesker i Norge utenfor arbeidslivet. Det er ikke bare et arbeidsmarkedsproblem. Det er også et spørsmål om hvem som får tilgang til den arenaen der så mye av det sosiale livet vårt utspiller seg.

Det finnes barrierer for tilhørighet i arbeidslivet som ingen har bestemt seg for å sette opp, men som likevel står der. Noen er strukturelle, andre er kulturelle, andre igjen handler om hvordan vi snakker, samarbeider og blir kjent med hverandre. De fleste er ikke vondt ment. Det er ofte det som gjør dem vanskelige å se — og dermed vanskelige å gjøre noe med.

Konsekvensene rammer to veier. Den som står utenfor mister noe mer enn en lønnsinntekt. den mister tilgang til den arenaen der mye av det vi kaller hverdag skjer. Og arbeidsplassen som ikke får dem inn, mister verdifull kompetanse og et sterkere fellesskap.

«Vi snakker ofte om inkludering som noe arbeidsgivere gjør for andre. Men en arbeidsplass der flere får være med, blir et bedre sted for alle som er der. Det er ikke veldedighet — det er en bedre måte å bygge arbeidsfellesskap på.» — Christine Hesla, karriereveileder i Prima.

Sammen på jobben

Det er denne erkjennelsen som ligger til grunn for konseptet Kopano nå tar fatt i. Sammen på jobben er rammen for hvordan Kopano vil snakke om arbeidslivet i tiden fremover — om barrierene som hindrer folk i å bli en del av arbeidsfellesskapet, og om hva arbeidsgivere kan gjøre med dem.

Det handler ikke om å løfte enkelte grupper inn i arbeidslivet. Det handler om å bygge arbeidsplasser der flere får være med — og der de som allerede er der, får ta del i et sterkere fellesskap. Det er to sider av samme sak. Og det er det Sammen på jobben skal handle om.